Buenos Aires - byen der ingen sover

Oi oi, allerede 10.mars og to uker siden forrige blogginnlegg. To uker på Chilavert som føk forbi som en vind, til tross for lange arbeidsdager. I skrivende stund er jeg ferdig med min andre arbeidsdag på Artes Gráficas El Sol (AGS), hvor jeg i hele dag har laget informasjonsbrosjyerer om Master Card. Den skal lages i 25 000 eksemplarer. På Chilavert laget vi bøker som oftest hadde et opplag på 500 eller 1000. Et typisk ekempel på en tittel: Valentin Voloshinov's Marxism and the Philosophy of Language.
Jeg kan vel allrede trygt konstatere at de to trykkeriene jeg mer eller mindre tilfeldig har valgt ut til å være mine case-studier forholder seg til ganske ulike kundekretser.
Vel, altså. Utvalget er ikke helt tilfeldig. Chilavert er en av de mest berømte gjennopprettede fabrikkene, og det første stedet jeg besøkte da jeg kom til Buenos Aires i juli i fjor. Også likte jeg meg så godt at jeg ble der, rett og slett. AGS har jeg valgt fordi jeg har blitt fortalt om stedet, og ut i fra det jeg har hørt har utviklet en slags hypotese om at Chilavert og AGS kan representere hvert sitt ytterpunkt innenfor den sammensatte kategorien "gjennopprettede fabrikker". Kort oppsumert av Fermín, arbeider på Chilavert (bilde av ham kan beskues et annet sted på denne bloggen): Chilavert er et sirkus, AGS er en fabrikk der man arbeider;-). Det var altså Fermín som sa det, ikke meg. Men det er nok mer styr på ting på AGS, i dag ble jeg for eksempel kontaktet av deres advokat, som skal tegne en forsikring på meg mens jeg arbeider der. Arbeidskollegaene er imidlertid av samme ulla; supersøte, hyggelige, åpne, nysgjerrige. Skravlehullihodetpådeg. Hvordan er det i Norge? Gjør man sånn i Norge? Hvor ligger egentlig Norge? Hvilket språk snakker dere i Norge? Hvorfor er du i Argentina? Kan vi komme å besøke deg i Norge?
Kl. sju forlater vi, fotfolket, lokalet, og nattskiftet tar over. Bussen stamper seg gjennom trange, lange, eksosfylte gater. Klokka nærmer seg halv ni og først nå er folk på vei hjem fra arbeid. Middag blir inntatt rundt halv elleve; helt i tråd med argentinsk skikk. Etter middag blir man gjerne sittende og dvele over livets små og store spørsmål med et (stort) glass vin i hånden. Plutselig har klokka blitt to og man ramler i seng. Bussene raser forbi vinduet hele natten, hele uken igjennom. Husveggene fanger opp og kaster tilbake med tredobbel styrke lyden av folk som er ute og går hele natten, hele uken igjennom. Jeg er stadig fascinert over at det å ta bussen i Buenos Aires er nøyaktig den samme opplevelsen uansett hvilken tid på døgnet det er. Klokka tre, natt til tirsdag: bussen er full. Folk i alle aldre, til og med barn.
Vel, etter ca fem timers søvn ramler feltarbeideren ut av sengen, halvt i svime. Det er bare å hive seg rundt og finne en buss (det går opp for meg mens jeg skriver dette at ganske mye av livet i Buenos Aires dreier seg om å reise med buss). Hvis jeg er heldig er den framme på 45 minutter. Halv ni entrer jeg produksjonslokalene og får plantet et kyss på kinnet av alle jeg møter på min vei. De fleste eav dem har allerede vært på jobb i to timer. Hun som står ved siden av meg bor ute i provinsen og står opp kvart over fire for å være på jobb klokka sju. De fleste av dem jeg jobber sammen med bor ute i provinsen. Når sover disse menneskene???
Mens bikkjene uler og bussene fortsetter sin evige brumming utenfor min åpne verandadør, takker jeg for meg og sier god natt.