8 minutter

I gaar ble jeg oppringt av en venn av en venn - Claire, fra England, som er i Buenos Aires i forbindelse med en kongress. Hun reiser hjem i morgen, det samme gjór jeg. Claire: - we are in line trying to get tickets for the game tomorrow. Would you like to go? It is quite expensive. Meg (etter to sekunders tenkepause) - Yes, I'll do it. "The game" kunne ikke vaere noe annet enn oppgjóret mellom erkerivalene Bocca Juniors (gamle laget til Maradonna, til info for dem som vet like lite om fotball som meg) og River Plate - pá stadioen til Bocca. Denne kampen har vaert samtaleemne paa trykkeriet hele uka... alle har sagt til meg at "dette burde du ha fátt med deg - det hadde vaert prikken over i- en pá oppholdet ditt i Argentina. Dessverre er det alt for sent á skaffe billetter ná. Vel, Claire klarte det. Det er ikke sá vanskelig egentlig, man má bare kunne punge ut. Det er lettere for turister á fá tak i billetter enn for argentinere - noe som gjór meg ganske sint og gjorde at jeg en liten stund vurderte á boikotte kampen - men jeg tróstet meg med at vi ikke skulle sitte i "turistdelen" av stadioen - vi skulle derimot stä midt mellom Bocca-fansen, som har gratis inngang mot á lage sá mye leven som mulig! De kaller seg hooligans, ikke spór meg hvorfor, men de elsker det ordet. De har imidlertid ikke sä mye med engelske hooligans á gjóre.. de er ganske eksemplariske, egentlig. Men lage liv - det kan de! ......Claire fortalte dessuten at hun hadde sett en liste i den engelske avisen The Observer med 50 sportsrelaterte ting "to do before you die", og á se en kamp mellom Bocca og River var nummer en pá den lista. Dette overbeviste meg ytterligere om at jeg var pá riktig sted til riktig tid - selvom jeg hadde máttet punge ut en unevnelig sum for denne opplevelsen. Og det lá an til en skikkelig fest - vi var vel inne midt mellom Bocca- fansen, som hoiet og hylte og sang en masse sanger som vi var tilsynelatende de eneste pá hele tribunen somikke kunne tekstene pá. Det var litt klatring pá gjerdene, det var litt kasting av ulike objekter fra óvre deler av tribunene, og det var litt knuffing og dytting - alt man kunne be om for á fá adrenalinet til á virkelig pumpe gjennom árene. Og det var VÄTT! Denne min siste hele dag i Buenos Aires hadde himmelen bestemt seg for á ápne alle sine sluser, og det plaskregnet hele dagen gjennom. Jeg var vát til skinnet allerede fór vi hadde kommet inn pá stadioen, og regnet hadde ikke tenkt á gi seg med det fórste. Kampen var visstnok i gang i átte minutter - jeg rakk egentlig ikke á oppdage det bak dansende "hooligans" og vaiende flagg - sá ble den blást av. Det var sá mye vann pá banen at det ikke gikk an á spille, bestemte dommeren. Og det var det. Kampen var slutt. Bocca-fansen bestemte seg da for á begynne á synge en rekke sanger om hvor feige River-fansen var, som begynte á forlate tribunen. Den fornuftige sannhet var at at River-fansen ble sluppet ut fór Bocca-fansen. Vi var kort og godt stengt inne pá tribunen inntill River-fansen hadde forlatt ástedet. Klokt, men stemninen pá vár del av tribunen ble litt trykkende etterhvert, etter som hele stadioen tómte seg, utenom den delen der vi stod, og det regnet, og bláste, og det var kaldt. Jeg er fristet til á si at jeg aldri har vaert sá vát fór i hele mitt liv - men det kan jo umulig stemme (jeg har bodd i Bergen i seks ár!). Öyeblikket vi ventet pá kom imidlertid til slutt, og det er vel riktigere á si at jeg ble báret fremover av en menneskemengde enn at jeg gikk ut av stadioen.
Jeg vet ikke helt om dette er nok til at jeg kan krysse av nr. en pá den listen med 50 ting man má gjóre fór man dór - men jeg er i grunn ganske fornóyd med innsatsen uansett. Kampen er utsatt til onsdag - da er jeg hjemme i Granvin igjen. Jeg er klare for á dra ná. I gár var jeg pá tango-konsert, drakk vin og spiste biff. I dag har jeg menget meg med Bocca-fansen. I kveld skal jeg spise litt mer biff og drikke litt mer vin, og sá er jeg klar til á dra! Blakk, men fornóyd....

Hvitløkshavet - Nueva Atlantis

Argentinere er ikke kjent for å være beskjedne. Tvert i mot. Folk fra andre land i Latin-Amerika beskriver dem gjerne som innbilske, selvopptatte, overlegne, "de tror de er noe" osv osv. Argentinerne selv hevder at de andre bare er misunnelige - Argentina er jo tross alt det beste landet som finnes:-). Geografisk sett er Argentina stort (det åttende største i verden?) og har mye variert natur å by på. Får du en argentiner i snakk (ikke akkurat et vanskelig kunststykke.. vi snakker om et helt folkeslag med kronisk munndiare) om dette emnet vil han eller hun raskt fortelle deg om alle de fantastiske stedene du må dra og besøke-det er isbreer og snø i sør, de enorme pampasene i "el interior", det er jungel og de sangomsuste Iguazú-fossene helt i nord(Niaraga falls kan visstnok bare gå og legge seg). Det er majestetiske fjell over hele linja, som valfartes til av mer eller mindre profesjonelle fjellklatrere fra hele verden. Det er vinranker og det er ørkner.... alt sammen et "must"for den tilreisende. Men det finnes et bemerkelsesverdig unntak: de ellers så rakryggede argentinerne blir flakkende i blikket når det blir snakk om strendene her i landet. Typisk replikkutveksling: Jeg: - jeg har tenkt meg en tur på stranda til helgen. Tilfeldig argentiner: - Stranda? Åja. Men strendene her i Argentina er ikke så fine, altså. Det er mye finere strender i Brasil. Hm. Etter at varianter av denne replikkutvekslingen hadde gjentatt seg mange nok ganger var selvfølgelig min nysgjerrighet omkring de argentinske strender pirret såpass at det var ingenting som kunne holde meg borte fra stranda. Sammen med Sebastian, min husvert og venn her i Buenos Aires, bordet jeg en luksuriøs buss en sen fredag kveld og satte kursen for Mar de Ajo (direkte oversatt: Hvitløkshavet. Altså, greit nok at de ikke har den beste selvtillitten omkring strendene sine, men det får vel være måte på. Hvitløkshavet). Mar de Ajo frambragte heller ikke den store entusiasmen. Det var en hovedgate der Hvitløkshavske rånere kjørte frem og tilbake i sine chevroleer og spilte cumbia på full guffe (hvis du ikke vet hva cumbia er - pris deg lykkelig for det). Det var uhøflige fiskehandlere som var mer interessert i å sitte utenfor butikkene sine og snakke med rånerne enn å betjene kunder. Og det var en uhorvelig mengde løshunder. Heldigvis for oss var ikke Hvitløkshavet siste stoppested. Vi ble hentet av den vennlige Alberto - eieren av Casa de Arena - Sandhuset- i den nærliggende bygda Nuevo Atlantis. Her var det fred og ro, vind, sand og et voldsomt hav.
Stranda kan beskues ovenfor, og etter min mening ligner det ganske mye på Danmark. Jeg fikk badet i havet, og fikk en masse sand i håret. Og det var det som var målet, egentlig. Neste gang jeg er i Argentina skal jeg sette kursen mot Iguazú.

Buenos Aires - byen der ingen sover

Oi oi, allerede 10.mars og to uker siden forrige blogginnlegg. To uker på Chilavert som føk forbi som en vind, til tross for lange arbeidsdager. I skrivende stund er jeg ferdig med min andre arbeidsdag på Artes Gráficas El Sol (AGS), hvor jeg i hele dag har laget informasjonsbrosjyerer om Master Card. Den skal lages i 25 000 eksemplarer. På Chilavert laget vi bøker som oftest hadde et opplag på 500 eller 1000. Et typisk ekempel på en tittel: Valentin Voloshinov's Marxism and the Philosophy of Language.
Jeg kan vel allrede trygt konstatere at de to trykkeriene jeg mer eller mindre tilfeldig har valgt ut til å være mine case-studier forholder seg til ganske ulike kundekretser.
Vel, altså. Utvalget er ikke helt tilfeldig. Chilavert er en av de mest berømte gjennopprettede fabrikkene, og det første stedet jeg besøkte da jeg kom til Buenos Aires i juli i fjor. Også likte jeg meg så godt at jeg ble der, rett og slett. AGS har jeg valgt fordi jeg har blitt fortalt om stedet, og ut i fra det jeg har hørt har utviklet en slags hypotese om at Chilavert og AGS kan representere hvert sitt ytterpunkt innenfor den sammensatte kategorien "gjennopprettede fabrikker". Kort oppsumert av Fermín, arbeider på Chilavert (bilde av ham kan beskues et annet sted på denne bloggen): Chilavert er et sirkus, AGS er en fabrikk der man arbeider;-). Det var altså Fermín som sa det, ikke meg. Men det er nok mer styr på ting på AGS, i dag ble jeg for eksempel kontaktet av deres advokat, som skal tegne en forsikring på meg mens jeg arbeider der. Arbeidskollegaene er imidlertid av samme ulla; supersøte, hyggelige, åpne, nysgjerrige. Skravlehullihodetpådeg. Hvordan er det i Norge? Gjør man sånn i Norge? Hvor ligger egentlig Norge? Hvilket språk snakker dere i Norge? Hvorfor er du i Argentina? Kan vi komme å besøke deg i Norge?
Kl. sju forlater vi, fotfolket, lokalet, og nattskiftet tar over. Bussen stamper seg gjennom trange, lange, eksosfylte gater. Klokka nærmer seg halv ni og først nå er folk på vei hjem fra arbeid. Middag blir inntatt rundt halv elleve; helt i tråd med argentinsk skikk. Etter middag blir man gjerne sittende og dvele over livets små og store spørsmål med et (stort) glass vin i hånden. Plutselig har klokka blitt to og man ramler i seng. Bussene raser forbi vinduet hele natten, hele uken igjennom. Husveggene fanger opp og kaster tilbake med tredobbel styrke lyden av folk som er ute og går hele natten, hele uken igjennom. Jeg er stadig fascinert over at det å ta bussen i Buenos Aires er nøyaktig den samme opplevelsen uansett hvilken tid på døgnet det er. Klokka tre, natt til tirsdag: bussen er full. Folk i alle aldre, til og med barn.
Vel, etter ca fem timers søvn ramler feltarbeideren ut av sengen, halvt i svime. Det er bare å hive seg rundt og finne en buss (det går opp for meg mens jeg skriver dette at ganske mye av livet i Buenos Aires dreier seg om å reise med buss). Hvis jeg er heldig er den framme på 45 minutter. Halv ni entrer jeg produksjonslokalene og får plantet et kyss på kinnet av alle jeg møter på min vei. De fleste eav dem har allerede vært på jobb i to timer. Hun som står ved siden av meg bor ute i provinsen og står opp kvart over fire for å være på jobb klokka sju. De fleste av dem jeg jobber sammen med bor ute i provinsen. Når sover disse menneskene???
Mens bikkjene uler og bussene fortsetter sin evige brumming utenfor min åpne verandadør, takker jeg for meg og sier god natt.

Amor no es impuesto, trabajo basura. No hay amor en la reja ni en la cerradura. No tiene amor ni el jefe ni el sueldo. Amor es negar que existen los dueños. Qué contradicción la figura del amo: yo siento amor si juntos lo odiamos. Amar es tener amigo y tiempo, quemar rutinas, andar más lento. Amor es la radio de mi barrio. Acción, resistencia, festejar veinte años. Una fábrica de fallas. Una tribu bailando. Y este sistema se va acabando. Frecuencias alertas, interferencias. Tu voz y la mia son las herramientas. Violencia, clausura, mentira y control se quedan afuera de nuestra canción. Posesión, imposición no tienen amor. No dejes que reine la confusión. Sin amor hay un pozo, un clavo, un cero, topadora, silencio, millones de peros. Desesperan, reprimen, explotan, destruyen. En sus venas la sangre no fluye. Amor es tener ideas y fuerza, un barco que parte, una persona que vuela. Amor es hacer la contraescuela. www.fmlatribu.com

Chilavert i bilder

Her sitter jeg mye av dagen. Jeg kutter opp bunker med nesten ferdige bóker som er sydd sammen med en liten kniv.
Fermín stabler ark i riktig rekkefólge, sánn at de kan bli sydd sammen, og kuttet opp igjen av meg.
Fermín er 72 ár, han ble fódt pá Gran Canaria, og emigrerte til Argentina i 1951, som 14-áring. Siden har han jobbet pá dette trykkeriet, og fortsetter og gjóre det med godt humór selvom han egentlig skulle ha pensjonert seg. Han har fem barn, ti barnebarn og et oldebarn. Og han er sót, sótere, sótest...
Dette er Raúl som syr sammen bókene som jeg kutter opp igjen.

Vi ápner nár vi kommer og stenger nár vi gár!

....dette glade budskap stod á lese pá veggen i en parilla - en grill, hvor jeg satt og nót en saftig biff og et glass vino tinto for et par kvelder siden. Og ja, jeg vet at jeg med denne innledningen legger opp til en fantastisk idyllisering av livet i Buenos Aires, men altsá.... disse siste dagene (fem dager ná) har livet egentlig vaert ganske lysbetont. Jeg har besókt Cooperativa Artes Gráficas Imprenta Chilavert (jmfr forrige innlegg her pá bloggen), trykkeriet hvor jeg fra og med i morgen skal próve á skli realtivt ubemerket inn blant de andre arbeiderne, deltagende observasjon, er visst den korrekte akademiske terminologien. Chilavert er et sted hvor vassekte bláskjorter med fingre svarte av trykksverte deler lunsjen sin med akademikere og journalister fra hele verden som stikker innom ukentlig, hvor samtalene i det ene óyeblikket dreier seg om hvor dárlig det lokale fotballaget Huracán gjór det; og i det neste om hvilken av Bourdieus bóker som har inspirert de respektive tilstedevaerende mest. Vitaliteten syder og koker og bobler over; fascinerende, ja jeg skal gá sá langt som á bruke det sterkeste ordet som figurerer i den lonley-planetske sfaere: jaw-dropping. (Ja, jeg leser Lonley Planet; Argentina, og ja, det er flaut á inrómme det. Jeg próver jo á innbille meg selv at jeg ikke er turist, hvert fall ikke i like stor grad som alle andre).
Men altsá, som en kritisk reflekterende feltarbeider má jeg jo forbi denne nesegruse beundringsfasen. De neste to ukene skal jeg altsá móte "pá jobb" tidlig om morgenen og bli til seint om kvelden. Ogsá hos Chilavert ápner de nár de kommer og stenger nár de gár... det som er sikkert, er at de legger ned 10-12 timers arbeidsinnsats hver dag. Hvis de kan gjóre det hele tiden, má jo jeg kunne klare det i to uker.. eller?
Sulten melder seg hos feltarbeideren en sen ettermiddag i bydelen Villa Crespo (jepp, jeg har flyttet fra Palermo. Ny bydel- nye muligheter). Jeg skal stikke ned til "el chino" - kineseren - pá hjórnet og kjópe noe mat. Ná tór jeg ikke helt á vente lenger i frykt for at han stenger snart. Ogsá "el chino" ápner nár han kommer og stenger nár han gár.