Fabrikkliv

Saa har jeg kommet meg ut i felten paa alvor. De tre siste dagene har jeg tilbragt paa et trykkeri; Imprenta Chilavert, som er en av de mest beroemte gjennoprettede fabrikkene. Arbeiderne der tok kontrollen over produksjonen i loepet av noen intense maaneder i slutten av 2001/begynnelsen av 2002. Eieren hadde i all hemmelighet solgt alle maskinene foer han ville erklaere trykkeriet konkurs; saann at bedriften ikke skulle vaere verdt noen ting. Arbeiderne hadde allerede arbeidet flere maaneder uten aa faa loenn, og da eieren sendte en mekaniker for aa demontere maskinene, stilte de seg opp foran maskinene og sa at dette fant de seg ikke i. Paa denne tiden arbeidet det 8 mann i Chilavert. Fra den dagen flyttet de inn i fabrikklokalene for aa passe paa at maskinene ble der de hoerte hjemme. Det var alltid noen inne i fabrikken; en arbeider gikk ut for aa hente mat; han var den eneste som fikk slippe inn og ut; politiet passet paa utenfor. En dag kom det nesten til et voldelig sammenstoet mellom arbeiderne og politiet. Dette var rett etter krisen i 2001 og det var vitalitet blant det argentiske folk. I nabolaget der Chilavert ligger hadde det dannet seg et "asamblea barrial"; en nabolagsforsamling; denne forsamlingen fikk med seg mange folk fra nabolaget, i tillegg kom det arbeidere fra andre gjenopprettede fabrikker. Arbeiderne i Chilavert hadde kanner med bensin, og de var klare til aa sette fyr paa maskinene hvis ikke politiet trakk seg tilbake; noe de til slutt gjorde.
Paa grunn av at de klarte aa gjennomfoere et salg av noen kunstboeker til en jente fra USA fikk de penger til aa betale elektrisitetsregningen, og de fikk et oppdrag om aa trykke en bok om "asambleas populares". Dermed satte de i gang produksjonen igjen, bak lukkede doerer, med politiet stadig voktende utenfor. En av naboene til fabrikken visste om noen gamle kanaler i veggene der det tidligere hadde vaert air condition. Det ble laget et hull i veggen inne i fabrikken der de kunne smugle ut boekene. Naboene distribuerte dem med bilen sin - arbeiderne hadde paa det tidspunktet ikke penger til aa ta bussen en gang.

I 2004 ble Kooperativ Chilavert tilkjent produksjonsmidlene, og i dag er trykkeriet i full gang. Sin Patron. Uten sjef.
Amen

Provinsen

Paa lòrdag vaaknet jeg opp med sandpapir i halsen og rennende nese. Jeg tror ikke det er svineinfluensa, heller et resultat av at jeg har dratt til et sted der gradestokken kryper nedover mot null uten aa ta med meg ullgensere. En forkjòlese, rett og slett. Som jeg kan takke meg selv for. Helgen ble fòlgelig tilbragt under flere lag med ulltepper inne paa rommet mitt, med et vinglass i den ene haanda og fjernkontrollen i den andre.

Naa er jeg tilbake, ikke helt i toppform, men dog. I dag har jeg tatt steget og forlatt city of Buenos Aires og satt meg paa et skrangletog ut til las provincias. En 50 minutters lang togtur tok meg til en liten by ute i provinsen; hvor alt plutselig minnet mye mer om det Latin-Amerika jeg kjenner fra Ecuador og Peru. Alt er skjevt, det lukter mye, lòshundene er paa plass, bilene kjòrer rundt med store bulker i siden og bussene spyr ut abnorme mengder med svart eksos (OK, det gjòr de inne i Buenos Aires ogsaa). Det fòles litt godt, litt kjent. Jeg liker Palermo - bydelen jeg bor i Buenos Aires- jeg sier ikke annet. Der har man alt tilgjengelig og det er trygt aa gaa ute om kveldene og jeg skiller meg ikke noe saerlig ut, nei, selv ikke jeg med min rosa hud og lyseblaa òyne. Og det er behagelig, selvfòlgelig. MEN, snobbefaktoren blir til tider litt hòy der inne og da er det godt aa komme til et sted som dette hvor snobbefaktoren ikke er.. vel, fullt saa hòy.

Hva gjòr jeg her ute? Jeg er her for aa arbeide, selvfòlgelig, jeg sluntrer da ikke unna. I skrivende stund befinner jeg meg paa Universidad Nacional del General Sarmiento... et lite universitet hvor det altsaa jobber noen mennesker som vet noe om de gjenopprettede fabrikkene. Haaper jeg. Universitetet er praktisk talt tomt grunnet pandemien som herjer landet (!), men mine kontakter mòter trofast paa jobb. Kanskje. Han jeg har hatt kontakt med paa forhaand skal komme, men han har ikke mòtt ennaa i dag (klokka er naa 13). Men en annet fyr nedi gangen mottok meg svaert vennlig, gav meg mate og sa jeg bare skulle fòle meg som hjemme, han skulle bare paa et mòte fòrst, tilbake om en, kanskje to timer, men "bare laan kontoret mitt saa lenge". Saa her sitter jeg, og blogger i vei paa datamaskinen til denne, hva var det naa han het igjen, Gonzalo, Gustavo.. og venter paa at det skal dukke opp noen, hvem som helst, som kan fortelle meg noe som helst.
Jeg er ved godt mot.

Kartleseren

De som har kjent meg lenge, husker at jeg en gang i tiden bedrev orientering. De som ikke har kjent meg saa lenge har muligens hoert noen anekdoter. Jeg naadde aldri helt opp i den sporten, for aa si det fint. Naa, naar jeg proever aa finne rundt i en gigantisk, ukjent by paa egenhaand demrer det paa en maate for meg hvorfor jeg alltid var aa finne nederst paa resultatlisten den gang. Jeg kan ikke lese kart. Jeg har en haaploes retningssans. Jeg har faktisk ikke retningssans i det hele tatt. Jeg er rett og slett skikkelig daarlig til aa, ja, orientere meg. Jeg kunne skylde paa at jeg har et daarlig kart, for det har jeg. Jeg har en saann guide med masse detaljer hvor man kontinuerlig maa bla videre til neste side, omtrent som i en veibok. Men altsaa; hvem gaar seg vill inne paa et kjoepesenter? Det gjoer undertegnede. Haaploest.
(Noe av) det som er fint med Buenos Aires er at de har en metro her. Aa forholde seg til metroen er barmhjertig for en som ikke finner fram; derfor tar jeg metroen saa ofte jeg kan. Det ligger en metrostasjon ca tre kvartaler fra huset der jeg bor... aa komme seg hjem skulle derfor ikke vaere noe problem. Men i gaar, da jeg skulle hjem etter en ganske forvirrende tur til et nesten folketomt sentrum (nasjonaldag og svineinfluensa, jmf forrige blog, og jeg gikk meg selvfoelgelig vill, konstant), skjedde faktisk det utenkelige; et eller annet sted i loepet av de tre kvartalene mellom metrostasjonen og huset mitt mistet jeg retningssansen. Plutselig ante jeg ikke hvor jeg var, og gikk rundt paa mafaa til jeg plutselig befant meg ved forrige metrostasjon. Ja, saa var det jo ikke annet aa gjoere enn aa ta metroen en gang til; et stopp, fram til der jeg nettopp hadde vaert. Paa veien hjem memoriserte jeg desperat landemerker; et apotek der, en restaurant paa hjoernet osv. Jeg haaper at det gaar bedre i dag.
I skrivende stund befinner jeg meg i en annen del av byen enn der jeg bor, og det overrasker vel ingen at jeg ikke aner hvor jeg er. Jeg tok en buss, hadde notetert ned en adresse paa en lapp som jeg viste til en mann som insisterende fortalte meg at "her!, her skal du av!!". Jeg: "er du sikker paa at det er her?". Mann: "ja! du! av! her!". Ok, mannen hadde rett, jeg er faktisk paa riktig sted. Om ca en halv time skal jeg gjore mitt foreste intervju, det blir veldig spennende. det er med en akademiker som leder et dokumentasjonssenter om de gjenoprettede fabrikkene ved Universidad de Buenos Aires. Han holder kurs for studenter og andre som har meldt seg som frivillige ved dette senteret, og jeg skal vaere med paa et av disse kursene i dag. Jeg er veldig spent. Oppdateringer foelger.
Hvordan jeg skal komme meg hjem i kveld derimot, det er en annen historie.

Nasjonaldag og Svineinfluensa

Jeg ankom Buenos Aires i gaar, og ble smaatt overrasket over aa bli mottatt paa flyplassen av folk fra helseministeriet i foert masker, hvite frakker og hansker. Hva er dette? Jo, svineinfluensaen selvfoelgelig! Jeg synes ikke jeg har hoert noe saerlig om den paa en stund, men det er sikkert bare jeg som ikke foelger med.

Da den broet ut i Mexico hadde jeg akkurat bestilt flybilletter til Argentina, og folk sa: toer du aa dra til Soer-Amerika naa, med denne svineinfluensaen? Jeg lo og svarte selvsikkert: Argentina er jo laaangt fra Mexico. Ja, det var vel derfor den brukte saa lang tid paa aa komme hit. Men naa er den her altsaa, og.. get this: Universitetet er stengt paa grunn av den. Eller, det vil si; i dag, 9.juli er det Argentinas nasjonaldag, saa alle offentlige kontorer etc (inkludert universitetet)holder stengt. Og siden det er fredag i morgen, og siden det ogsaa er utbrudd av svineinfluensa (70 doede i Argentina), holder alt like godt stengt til over helga. Det vil si at ingen av de menneskene jeg skal snakke med er paa jobb til mandag. Mandag! Da har jeg jo bare en uke igjen her! Tiden min bli spist opp. Paa den annen side: jeg faar masse tid til aa vaere turist i Buenos Aires. Ikke saa dumt det heller. Naa tror jeg at jeg skal gaa og sette tenna i en skikkelig biff!
Hasta luego!

Velkommen til bloggen min

Bloggadressen; recuperated.blogspot.com, er kanskje ikke den enkleste å huske. Hvorfor dette navnet, spør du deg kanskje? Nå har det seg sånn at jeg i skrivende stund, og dette har du muligens fått med deg, er på vei til Argentina. Der skal jeg gjøre de første spede forsøk på å komme i nærkontakt med de som vet noe om og de som jobber i gjenoprettede bedrifter. Dette er temaet for masteroppgaven min: gjenopprettede bedrifter, det vil si; tidligere konkursrammede bedrifter som arbeiderne har tatt over og nå driver, i mange tilfeller med stor suksess. På engelsk; recuperated enterprises. Derav adressen. Nå er det ikke sånn at denne bloggen bare skal handle om gjenoprettede bedrifter. Men jeg synes dette ordet; recuperated, egentlig er et veldig fint ord. Jeg har tenkt på en del forskjellige betydninger av ordet knyttet opp mot denne bloggen. Bortsett fra den mest åpenbare betydningen som jeg nettopp har skrevet om, ser jeg også på denne bloggen som en rekuperering av meg som skribent. Å skrive er noe jeg alltid har vært glad i, men av en eller annen grunn ikke har fått gjort så mye de siste årene. Jeg håper at denne bloggen kan være en slags ny start i forhold til det. Noe annet jeg har tenkt på er at denne reisen vil være en gjenopprettelse av mitt forhold til Latin-Amerika. Jeg har bare vært i Latin-Amerika en gang før, den gangen var jeg der riktignok i et helt år, men like fullt begynner det å bli en stund siden - jeg kom tilbake i 2003. Interessen for Latin-Amerika har derimot ikke sluppet taket. Jeg gleder meg derfor veldig til å se hvordan en ny tur over Atlanteren utvikler interessen min for latinamerikanske forhold videre.
Neste gang skriver jeg fra Buenos Aires!