....dette glade budskap stod á lese pá veggen i en
parilla - en grill, hvor jeg satt og nót en saftig biff og et glass
vino tinto for et par kvelder siden. Og ja, jeg vet at jeg med denne innledningen legger opp til en fantastisk idyllisering av livet i Buenos Aires, men altsá.... disse siste dagene (fem dager ná) har livet egentlig vaert ganske lysbetont. Jeg har besókt
Cooperativa Artes Gráficas Imprenta Chilavert (jmfr forrige innlegg her pá bloggen), trykkeriet hvor jeg fra og med i morgen skal próve á skli realtivt ubemerket inn blant de andre arbeiderne,
deltagende observasjon, er visst den korrekte akademiske terminologien. Chilavert er et sted hvor vassekte bláskjorter med fingre svarte av trykksverte deler lunsjen sin med akademikere og journalister fra hele verden som stikker innom ukentlig, hvor samtalene i det ene óyeblikket dreier seg om hvor dárlig det lokale fotballaget
Huracán gjór det; og i det neste om hvilken av Bourdieus bóker som har inspirert de respektive tilstedevaerende mest. Vitaliteten syder og koker og bobler over; fascinerende, ja jeg skal gá sá langt som á bruke det sterkeste ordet som figurerer i den lonley-planetske sfaere:
jaw-dropping. (Ja, jeg leser
Lonley Planet; Argentina, og ja, det er flaut á inrómme det. Jeg próver jo á innbille meg selv at jeg ikke er turist, hvert fall ikke i like stor grad som alle andre).
Men altsá, som en
kritisk reflekterende feltarbeider má jeg jo forbi denne nesegruse beundringsfasen. De neste to ukene skal jeg altsá móte "pá jobb" tidlig om morgenen og bli til seint om kvelden. Ogsá hos Chilavert ápner de nár de kommer og stenger nár de gár... det som er sikkert, er at de legger ned 10-12 timers arbeidsinnsats hver dag. Hvis de kan gjóre det hele tiden, má jo jeg kunne klare det i to uker.. eller?
Sulten melder seg hos feltarbeideren en sen ettermiddag i bydelen Villa Crespo (jepp, jeg har flyttet fra Palermo. Ny bydel- nye muligheter). Jeg skal stikke ned til "el chino" - kineseren - pá hjórnet og kjópe noe mat. Ná tór jeg ikke helt á vente lenger i frykt for at han stenger snart. Ogsá "el chino" ápner nár han kommer og stenger nár han gár.
Her sitter jeg mye av dagen. Jeg kutter opp bunker med nesten ferdige bóker som er sydd sammen med en liten kniv.
Fermín stabler ark i riktig rekkefólge, sánn at de kan bli sydd sammen, og kuttet opp igjen av meg.
Fermín er 72 ár, han ble fódt pá Gran Canaria, og emigrerte til Argentina i 1951, som 14-áring. Siden har han jobbet pá dette trykkeriet, og fortsetter og gjóre det med godt humór selvom han egentlig skulle ha pensjonert seg. Han har fem barn, ti barnebarn og et oldebarn. Og han er sót, sótere, sótest...
Dette er Raúl som syr sammen bókene som jeg kutter opp igjen.
