Hvitløkshavet - Nueva Atlantis

Argentinere er ikke kjent for å være beskjedne. Tvert i mot. Folk fra andre land i Latin-Amerika beskriver dem gjerne som innbilske, selvopptatte, overlegne, "de tror de er noe" osv osv. Argentinerne selv hevder at de andre bare er misunnelige - Argentina er jo tross alt det beste landet som finnes:-). Geografisk sett er Argentina stort (det åttende største i verden?) og har mye variert natur å by på. Får du en argentiner i snakk (ikke akkurat et vanskelig kunststykke.. vi snakker om et helt folkeslag med kronisk munndiare) om dette emnet vil han eller hun raskt fortelle deg om alle de fantastiske stedene du må dra og besøke-det er isbreer og snø i sør, de enorme pampasene i "el interior", det er jungel og de sangomsuste Iguazú-fossene helt i nord(Niaraga falls kan visstnok bare gå og legge seg). Det er majestetiske fjell over hele linja, som valfartes til av mer eller mindre profesjonelle fjellklatrere fra hele verden. Det er vinranker og det er ørkner.... alt sammen et "must"for den tilreisende. Men det finnes et bemerkelsesverdig unntak: de ellers så rakryggede argentinerne blir flakkende i blikket når det blir snakk om strendene her i landet. Typisk replikkutveksling: Jeg: - jeg har tenkt meg en tur på stranda til helgen. Tilfeldig argentiner: - Stranda? Åja. Men strendene her i Argentina er ikke så fine, altså. Det er mye finere strender i Brasil. Hm. Etter at varianter av denne replikkutvekslingen hadde gjentatt seg mange nok ganger var selvfølgelig min nysgjerrighet omkring de argentinske strender pirret såpass at det var ingenting som kunne holde meg borte fra stranda. Sammen med Sebastian, min husvert og venn her i Buenos Aires, bordet jeg en luksuriøs buss en sen fredag kveld og satte kursen for Mar de Ajo (direkte oversatt: Hvitløkshavet. Altså, greit nok at de ikke har den beste selvtillitten omkring strendene sine, men det får vel være måte på. Hvitløkshavet). Mar de Ajo frambragte heller ikke den store entusiasmen. Det var en hovedgate der Hvitløkshavske rånere kjørte frem og tilbake i sine chevroleer og spilte cumbia på full guffe (hvis du ikke vet hva cumbia er - pris deg lykkelig for det). Det var uhøflige fiskehandlere som var mer interessert i å sitte utenfor butikkene sine og snakke med rånerne enn å betjene kunder. Og det var en uhorvelig mengde løshunder. Heldigvis for oss var ikke Hvitløkshavet siste stoppested. Vi ble hentet av den vennlige Alberto - eieren av Casa de Arena - Sandhuset- i den nærliggende bygda Nuevo Atlantis. Her var det fred og ro, vind, sand og et voldsomt hav.
Stranda kan beskues ovenfor, og etter min mening ligner det ganske mye på Danmark. Jeg fikk badet i havet, og fikk en masse sand i håret. Og det var det som var målet, egentlig. Neste gang jeg er i Argentina skal jeg sette kursen mot Iguazú.